Planen da jeg forlot Skutvik var enkel. Jeg skulle til Lødingen. Som alternativ hadde jeg Skarstad dersom jeg ønsket en kortere dag.
Det gikk ikke helt etter planen.
Endelig skikkelig seiling
Det begynte som en rolig dag med lite vind. Jeg hadde vinden omtrent bakfra, men den var så svak at seilene ikke ville stå skikkelig dersom jeg forsøkte å gå rett mot Lødingen. Jeg begynte derfor å seile på skrå i stedet.
Det føltes nesten litt bakvendt å krysse når vinden kom bakfra, men resultatet var vanskelig å argumentere mot. Farten steg raskt til rundt seks knop, og på det meste viste navigasjonen 6,7 knop.
For første gang på turen begynte jeg virkelig å leke med båten. Jeg slo fram og tilbake, prøvde forskjellige vinkler mot vinden og så hva som skjedde med farten.
Det gikk naturligvis ikke spesielt fort mot målet når jeg hele tiden skiftet retning, men det gjorde ikke så mye. Jeg hadde det altfor morsomt til at tenkte på tiden.
En annen seilbåt i området seilte omtrent på samme måte som meg. Det tok jeg som et godt tegn. Hvis jeg gjorde noe fullstendig galt, var jeg i hvert fall ikke alene om det.
Dette ble uten tvil den morsomste seilingen jeg har hatt siden jeg kjøpte Skadi.
Et lite problem ved Lødingen
Etter hvert tok både vinden og bølgene seg kraftig opp.
Da begynte jeg å tenke på et problem jeg ikke hadde vært spesielt opptatt av mens alt bare var morsomt:
Jeg måtte jo få ned forseilet igjen.
Planen ble å gå forbi Lødingen, snu opp mot vind og sjø og ta ned seilene der. Jeg håpet samtidig at Lødingen skulle gi litt le.
Men forholdene gjorde ikke akkurat operasjonen mer fristende jo nærmere jeg kom.
Dermed valgte jeg en litt uortodoks løsning:
Dropp Lødingen og fortsett nordover.
Det fantes andre muligheter videre, og jeg hadde ingen grunn til å tvinge fram en manøver akkurat der.
Lenger inn i sundet forventet jeg at forholdene skulle bli roligere. Det var ikke basert på stor seilerfaring, men på mange år med erfaring fra sjøen.
Det viste seg å stemme. Et stykke videre var sjøen blitt så rolig at begge seilene kunne tas ned uten noen kursendring i det hele tatt.
Jeg har sagt flere ganger på denne turen at jeg ikke er noen seiler. Det er jeg fortsatt ikke. Men akkurat denne dagen fikk jeg en påminnelse om at manglende seilerfaring ikke betyr at all annen erfaring er verdiløs.
Så begynte vannet å gå feil vei
Med seilene nede fortsatte jeg for motor.
Jeg hadde allerede regnet med at strømmen gjennom Tjeldsundet kunne bli en utfordring, men nå fikk jeg se hvor stor forskjell den faktisk kunne gjøre.
Skadi går normalt rundt fem knop for motor. Etter hvert falt farten til 3,2 knop selv etter at jeg økte gasspådraget.
Så 2,7.
Så 2,1.
I de trangeste partiene kunne jeg se strømmen tydelig på sjøen. På et tidspunkt gikk det så sakte at navigasjonen nærmest bestemte seg for at vi måtte ha ankret og sluttet å vise fart.
Da det åpnet seg litt igjen begynte tallene heldigvis å gå riktig vei:
2,7.
2,9.
3,3.
4 knop.
Til slutt stabiliserte Skadi seg igjen rundt 4,4 knop.
Det var fascinerende å oppleve hvor lokalt dette var. Noen få hundre meter kunne gjøre enorm forskjell.
Ved delingen mot Ramsund fikk jeg en ny runde med strøm. Som en liten bonus kom det samtidig et lasteskip gjennom den trange leia.
Så oppdaget jeg at det ikke kom ett.
Det kom to.
For noen uker siden ville mye trafikk i en slik situasjon gjort meg ganske stresset. Nå merket jeg en stor forskjell. Jeg leser trafikken bedre, vurderer hastigheten til andre fartøy bedre og har langt bedre forståelse av hvor og når vi faktisk kommer til å møtes.
Det betyr også at jeg har begynt å få tid til andre ting mens jeg seiler. Jeg kan ta bilder. Jeg kan nyte landskapet. Jeg kan til og med sende noen meldinger.
Det høres kanskje ikke ut som noen stor prestasjon, men for meg sier det ganske mye om hvor mye mer avslappet jeg har blitt om bord.
En godt timet pause
Etter mange timer kom jeg fram til en bunkerstasjon.
Jeg hadde fortsatt over halv tank, så diesel var ingen krise, men siden jeg visste at jeg kunne få enda mer motstrøm videre gjennom Tjeldsundet valgte jeg å fylle.
Jeg brukte samtidig pausen til å lage middag og vente på at strømmen i sundet kanskje skulle snu..
Stuerten serverte Tikka Masala.
Det var dagens største skuffelse.
Pølsene fra tidligere på turen var i en helt annen liga, og stuertens videre ansettelsesforhold om bord ble kort vurdert.
Pausen viste seg imidlertid å være svært godt timet.
Da jeg fortsatte mot Tjeldsundbrua hadde strømmen begynt å avta. Skadi gikk igjen rundt 4,7–5 knop med lett arbeid for motoren.
Under selve brua, der sundet er på det smaleste, falt farten riktignok til rundt 3,1 knop. Jeg hadde mer gass tilgjengelig dersom jeg skulle trenge det, men det var ingen grunn til å bruke den.
Kort tid etter var vi tilbake på rundt 4,9 knop.
Sist jeg var ved Tjeldsundbrua kom jeg med bil. Jeg var på vei til Harstad for å reparere en betongpumpe og stoppet for å fotografere brua.
Denne gangen kom jeg sjøveien i min egen seilbåt.
Det var et litt spesielt øyeblikk.
Harstad?
På dette tidspunktet hadde den opprinnelige planen om Lødingen for lengst gått i oppløsning.
Jeg hadde allerede passert dagens mål, fylt diesel, spist middag og var gjennom Tjeldsundet.
Dermed var det bare å fortsette.
Sent på natta kunne jeg til slutt fortøye Skadi i Harstad.
Det tok riktignok litt tid før jeg fant ut hvor gjesteplassene faktisk var. Merkingen var ikke spesielt enkel å forstå når man kom sjøveien i mørket, og først etter at det begynte å lysne fant jeg riktig plass og fikk koblet til landstrøm.
Så hvor gikk egentlig etappe 14?
Skutvik – Harstad.
Ikke helt etter planen.
Men dette ble den morsomste og kanskje mest lærerike etappen på hele turen så langt.
Jeg lærte mer om å seile Skadi. Jeg fikk masse trening på å slå. Jeg lærte hvor voldsomt strøm kan påvirke en liten båt. Jeg merket hvor mye tryggere jeg har blitt i trafikken.
Og kanskje viktigst:
Jeg begynner å få følelsen av at jeg ikke bare transporterer en seilbåt hjemover lenger.
Jeg er ute og seiler.
Turdata
Distanse: 66,7 nautiske mil
Gjennomsnittsfart: 4,5 knop
Tid brukt: 14 timer 49 minutter
Maks fart: 6,7 knop
Totalt seilt fra Trondheim: 414,3 nautiske mil
Neste etappe
Etter gårsdagens erfaring er det kanskje tryggest å ikke skrive hvor jeg skal.
Vi får se hvor jeg havner. Kanskje Finnsnes
PS jeg har brukt AI til å hjelpe meg med dagens tekst siden jeg renner ut av tid før neste etappe.
