En fotografs tanker om Meta, rettigheter og kunstig intelligens

Som fotograf legger man mye i et bilde. Ikke bare tid, men planlegging, venting, bomturer og av og til tvil om det i det hele tatt var verdt å dra ut. Bildene blir derfor mer enn bare filer – de blir resultatet av valg og erfaring.

Derfor er det også litt spesielt hvor lett de forsvinner ut av hendene dine når de først havner på sosiale medier.

---

Hva er det egentlig man sier ja til?

Når du laster opp bilder til Facebook eller Instagram, gir du Meta en ganske romslig lisens til å bruke dem. Den er global, royalty-fri og overførbar – noe som høres mer ut som en kontrakt for en oljerigg enn for et landskapsbilde fra Finnmark.

Meta eier ikke nødvendigvis bildene dine, men de får lov til å bruke dem innenfor sitt økosystem. Og det økosystemet er, for å si det forsiktig, ganske stort.

---

Hvorfor dette angår fotografer

For mange er bilder bare innhold. For fotografer er det arbeid. Ofte ubetalt arbeid i felt, fulgt av enda mer arbeid foran skjerm.

Når vilkårene er brede nok til at de må leses med lupe, blir det vanskelig å vite hvor bildene dine kan dukke opp – og i hvilken sammenheng. Ikke fordi noe nødvendigvis går galt i dag, men fordi døra står på gløtt for i morgen.

Bilder og kunstig intelligens

Så har vi AI.
Et felt som utvikler seg raskere enn været skifter her nord.

Fotografier brukes i økende grad til analyse og trening av kunstig intelligens. Ofte er det uklart om bildene dine bare vises for andre brukere, brukes til å forbedre algoritmer – eller inngår i noe helt annet senere.

For en fotograf handler dette ikke om å være teknologifiendtlig, men om å vite hva man faktisk har sagt ja til. Når vilkårene er åpne nok, kan det være vanskelig å vite hvor grensa går. Og da hjelper det lite å finne ut av det etterpå.

Det handler om tillit

For meg koker dette ned til ett ord: tillit.
Som fotograf vil jeg vite hvor bildene mine havner, hvordan de brukes, og hvem som har rettigheter til dem. Når svarene blir uklare, eller stadig endres, forsvinner tilliten ganske stille – litt som dagslyset i november.

Finnes det andre steder å dele?

Heldigvis ja.

Det finnes mindre, ofte europeiske og desentraliserte alternativer for deling av bilder og innhold. Pixelfed er en plattform med fokus på fotografi, uten reklame og algoritmestyrt synlighet. Mastodon fungerer som et sosialt nettverk der brukerne selv velger hvilket miljø de vil være en del av. For video finnes løsninger som PeerTube, hvor innholdet ikke samles på ett kommersielt sted.

De gir ikke samme rekkevidde.
Men de gir noe annet: færre overraskelser og litt bedre oversikt.

Et ganske enkelt regnestykke

For meg ble valget etter hvert enkelt:
Litt mindre synlighet, mot litt mer kontroll.

Det betyr ikke at disse løsningene er perfekte. Det betyr bare at jeg sover litt bedre når bildene mine ikke er på rundreise uten at jeg vet helt hvor de skal.

Avslutning

Dette er ikke en oppfordring til å slette kontoer i affekt. Det er bare en påminnelse om å lese vilkår, stille spørsmål og ta valg som føles riktige – spesielt hvis du lever av, eller bryr deg om, bildene dine.

Noen ganger er det viktigste ikke hvor mange som ser bildene dine.
Men at du fortsatt vet hvor de er.